Troens rot

Essay

Troen må være rotfestet i Gud selv.Jeremia 17:7-8Velsignet er den mann som stoler på Herren. Et fellesskap kan hjelpe oss å vokse, en tjeneste kan trene oss, og en leder kan veilede oss, men ingen av dem kan bli fundamentet for troen vår. De er gaver fra Gud, men de er ikke Gud. Når vi forveksler kanalen med kilden, blir troen skjør uten at vi merker det.

Dette blir tydeligst når et fellesskap rystes. Hvis gruppen vi stolte på forandrer seg, skuffer oss, faller sammen eller ikke lenger kjennes som før, kan det føles som om hele troen vår faller fra hverandre. Men ofte er den dypeste smerten i det øyeblikket ikke bare skuffelse over mennesker. Den viser at troen vår et sted på veien ble for avhengig av selve fellesskapet. Gruppen skulle hjelpe oss å vandre med Gud, men uten å merke det kan vi ha begynt å holde fast i gruppen som det som holdt oss levende.Jeremia 17:5-6Forbannet er den mann som stoler på mennesker.

Dette betyr ikke at fellesskap er uviktig. Det kristne livet var aldri ment å leves alene. Vi trenger kirken, fellesskapet, lærere, mentorer, korrigering, oppmuntring og felles oppdrag. Men et sunt fellesskap peker oss alltid tilbake til Gud. En usunn avhengighet gjør oss ute av stand til å stå for Gud med mindre en bestemt leder, atmosfære, struktur eller tjeneste forblir akkurat som før.

Ledere er også gaver, men de er ikke sentrum. En god leder hjelper oss å høre Gud tydeligere, elske Ordet dypere og vandre mer trofast med Kristus. Men hvis vi ikke kan be, skjelne, adlyde eller fortsette uten at den lederen er til stede, lener troen vår fortsatt mer på et menneske enn på Gud.1 Korinter 3:6-7Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Åndelig modenhet betyr å lære med hjelp fra mennesker mens vi blir mer direkte rotfestet i Gud.

Derfor må vi ikke overlate arbeidet med å skjelne Guds vilje til noen andre. Vi kan ta imot råd. Vi kan spørre pastorer, mentorer og betrodde ledere om visdom. Men til slutt må hver av oss stå for Gud selv. Ingen andre kan bestemme retningen for livet vårt for oss. Andres ord kan veilede oss, men prosessen med å spørre Gud, lytte og skjelne må bli vår egen.Romerne 14:12Hver av oss skal gjøre Gud regnskap for seg selv.

Tro er til syvende og sist et personlig forhold mellom Gud og meg.Johannes 15:4-5Bli i meg, så blir jeg i dere. En annens tro kan ikke bli min tro. En annens forhold til Gud kan ikke bli mitt forhold til Gud. Selv om jeg er omgitt av sterke ledere og et sunt fellesskap, vil troen min ikke kunne stå lenge hvis jeg ikke er personlig knyttet til Gud. Fellesskapet kan hjelpe meg til Gud, men det kan aldri erstatte Gud.

Når vi mister dette av syne, begynner vi å leve ved å lene oss på andres åndelighet. Hvis en annen ber med lidenskap, kan jeg føle meg åndelig. Hvis fellesskapets atmosfære er sterk, kan jeg føle meg nær Gud. Hvis en leder taler med sikkerhet, kan det føles som om min egen tro er fast. Men den personens tro er fortsatt den personens tro. Den personens vandring med Gud er fortsatt den personens vandring med Gud. Gud kaller meg personlig, og han ønsker også å møte meg personlig.

Når et fellesskap rystes og troen min faller sammen med det, trenger jeg derfor å undersøke røttene mine midt i den smerten. Stolte jeg virkelig på Gud, eller stod jeg bare nær mennesker som stolte på Gud? Vandret jeg personlig med Gud, eller overlevde jeg på atmosfæren i fellesskapet og sikkerheten til en leder? Dette er smertefulle spørsmål, men de kan bli døren til en dypere og mer ærlig tro.

Et sunt fellesskap binder ikke mennesker til seg selv; det hjelper dem å komme nærmere Gud. En god leder gjør ikke mennesker avhengige av seg; en god leder hjelper mennesker å lære å stå for Gud selv.Johannes 3:30Han skal vokse, jeg skal avta. Moden tro tar imot hjelp gjennom mennesker, men blir ikke trellbundet til mennesker. Den elsker fellesskapet dypt, men setter ikke fellesskapet på Guds plass.

Fellesskap kan forandre seg. Ledere kan gjøre feil. Tjenestesesonger kan ta slutt. Men Gud forandrer seg ikke. Derfor er den troen vi må bygge, ikke en tro som forkaster fellesskapet, men en tro som elsker fellesskapet i rett orden. Vi tar imot mennesker som gaver, vi ærer fellesskapet som en kanal for nåde, men roten til troen må plantes i vårt personlige forhold til Gud selv.

Innholdsnotater

1. Troen er rotfestet i et personlig forhold til Gud

En annens tro kan ikke bli min tro, og en annens forhold til Gud kan ikke bli mitt forhold til Gud. Troen vokser der jeg personlig møter Gud og vandrer med ham.

2. Fellesskapet er en kanal, ikke roten

Fellesskap, organisasjoner og ledere kan være dyrebare gaver fra Gud. Men hvis de tar Guds plass, vil troen vår rystes hver gang den kanalen forandres eller skuffer oss.

3. Et rystet fellesskap viser hvor røttene mine er

Når en gruppe forandrer seg eller en leder skuffer oss, kan smerten vise om vi stolte på Gud eller bare stod nær mennesker som stolte på Gud.

4. Ledere er veiledere, ikke sentrum

En god leder gjør ikke mennesker avhengige av lederen. En god leder hjelper mennesker å stå for Gud selv. Vi kan ære ledere uten å sette dem i Guds sete.

5. Vi må skjelne Guds vilje direkte

Det er klokt å ta imot råd, men ingen andre kan bestemme retningen for livet vårt for oss. Til slutt må hver av oss spørre Gud, lytte og skjelne for ham.

6. Lånt åndelighet kan ikke bære troen lenge

Andres bønner, atmosfæren i et fellesskap og sikkerheten til en leder kan oppmuntre oss, men Gud vil også møte oss personlig.

7. Et sunt fellesskap trekker mennesker nærmere Gud

Et sunt fellesskap binder ikke mennesker til seg selv. Det hjelper troende å bli dypere knyttet til Gud og stå for ham med sin egen tro.

8. Elsk fellesskapet, men rotfest troen i Gud

Vi trenger ikke å forkaste fellesskapet. Vi tar imot mennesker som gaver og ærer fellesskapet som en nådekanal, men troens rot må plantes i vårt personlige forhold til Gud.